Innlegg

Litt av kvart frå 60-talet

Bilde
 Det er litt minnetørke for tida. Ikkje så rart, for eg har skrive minner  i 5-6 år no, og ein gong må det bli slutt!  Men eg tenkte eg skulle skrive litt om religiøse delen av Bergensopphaldet på 60-talet og fortelje om ein del menigheiter og bevegelsar eg var innom. Hovedbasen min var Betlehem, indremisjonen si høgborg i Bergen.                                  Ole Abel Sveen i eldre år Ole Abel Sveen var ungdomssekretær, som det heitte i dei dagar.  Han var ein dyktig songar og forkynnar. Møtene var tradisjonelle, med song, bibellesing og forkynnelse.  Der vart eg kjent med nokre frå Smiths venner, som bad meg på heimebesøk  på Nøstet. Der sat eg då på ein overmøblert hybel med utsikt over Puddefjorden medan dei fortalde om  trusamfunnet sitt.  Dei hadde eit tilleggsskrift til Bibelen, Smiths bok, der det var ein del lover og forskrifter du måtte halde for å  verte frelst.  Kvinnene skulle ha langt hår og skjørt, og dei praktiserte ikkje barnebegrensing, mellom anna. Dette var neste

Santalmisjonens ungdomsforreining i Bergen 1963

Bilde
Då eg tok gymnaset i Bergen, budde eg på hybel der i vekene . Det var ikkje råd å bu heime, for det gjekk korkje buss eller båt som høvde med skulegang.  Etter at eg  hadde vorte personleg kristen, vart eg med i  Santalmisjonens ungdomsforrening, som den gongen heldt til i Santalmisjonen sine lokale,  ikkje langt frå Korskirken.  Ungdomsforreninga var den gong stor, med eigen ungdomssekretær, og hadde mellom 30 og 40 medlemmer. Det var ungdomsmøte kvar veke, og det var ungdomskor og nokre  musikkgrupper som deltok på møtene. Foreininga var delt inn i bibelgrupper, som samlast på hyblar og i heimar for å studere Bibelen og misjon. Santalmisjonen var grunnlagt av Lars Skrefsrud, ein tidlegare straffange som var omvendt i tukthuset. Han lærde seg  tysk og engelsk i fengselet, og etter mange vanskar reiste han som misjonæ'r til India og seinare Santalistan, og grunnla arbeidet der. Han hadde eit godt språkøyre, og kunne 18 språk då han døydde.  Santalmisjonen dreiv enno i Santalistan,

Raknestunet- litt om leirstaden og leirar på 60-talet.

Bilde
Raknestunet ligg på Osterøy, idyllisk innst i Raknesvågen. Du kjem dit med buss, eller med småbåt frå andre sida av fjorden.  På nettsida deira står det : Til no har møtesal, matsal, peisestove og aktivitetsrom vore samla på ein stad, saman med kiosk og internat. Det er 22 rom, og eigne bad. Det er plass til 5 på romma. Bygget ligg fint til ved ein våg. Eigen kai, eige naust med båt og kanoar. Tarzanløype, badestrand, trampoline og plass for ballspel. Raknestunet vert dette året renovert, og sett i stand til å  møte nye generasjonar barn og unge.  Korleis det går til, kan du lese på Facebooksida  (5) RAKNESTUNET NEDOPP | Facebook Raknestunet slik eg hugsar det, stod ferdig i 1965. Det var ei storsatsing  frå Nordhordland indremisjon, der dei satsa på ein leirstad for heile krinsen. Før hadde leirane vore haldne kring om i bygdene, med møtene på eit bedehus og innkvartering rundt om i heimane. Søskenbarnet mitt, ho Oddveig var med på slike leirar, og kom att og fortalde både om overnatt

Yngresleiar

Bilde
Så var eg blitt leiar i yngres. Det hadde seg slik at lærarvikaren Johanna  reiste vidare etter sine to år på Leiknes, og då var plutseleg  yngres også utan leiar. Det var ikkje mange å ta av, og assosiert medarbeidar Britt rykte opp, med  Magne Angelskår som  hjelpemann.  Yngres var ungdomsarbeidet i indremisjonen  då eg var ung. Det var for dei i alderen 12-16-17, og hadde eit litt lettare form, med leikar, opplesing, tale og song.  Det er vel litt likt det som i dag heiter Tweens.  Lite hadde eg greia på det eg gjekk til, og i byrjinga var det  mykje leikar og konkurransar. Stemninga vart ofte høg, uroa like så, men roa senka seg til den 10 minuttar lange andakten eg held. Me hadde eigne songbøker til yngres,. eit lite hefte med raudt omslag, men kva det heitte er ute av minnet no. Songar var eg ikkje, men så vidt eg hugsa kunne Magne ta opp tonen, så vi song det vi var gode for.  Vi heldt til i veslesalen i bedehuset, og han måtte varmast opp. Eg kom heim laurdag ettermiddag , for

Møte på bedehuset

Bilde
Då du kom inn i gangen tok du til venstre, inn i veslesalen. På høgre sida var det 2x2 dobbeldører inn til storsalen, og  til venstre eit stort smårutete vindauga. 6-7 trebenker med ryggsete, nokre panelovmar  og ein stor etasjeomn var mesteparten av innreiinga.  Ein talarstol og eit orgel  stod på eine kortveggen.  Bedehuset var sentrum for møteversksemda. Det var mange forreningar som kom dit i løpet av ein haust og vår: Vestlandske indremisjon hadde både barnearbeidarar, ungdomsarbeidarar og emisserar. Elles kom det utsendingar frå  Den indre sjømannsmisjon, Santalmisjonen , Misjonselskapet, Misjonssambandet og Israelsmisjonen. Nokre sende emisserar for ei veke, nokre for eit par dagar, men for ei lita bygd må det ha vore  eit stort løft å ta imot, hyse og gi bidrag til så mange. i løpet av eit år.  Misjonen var mest spanande, for det var ofte misjonærar, og dei viste lysbilete eller flanellograf.  Dei hadde barnemøter,  og  ofte hadde dei gitar og song enkle songar som barna likte

Båturen som endra livskursen.

Bilde
 Kva er meininga med livet?  Eg sat på hybelen min i Bergen 17 år gamal, og var oppteken med dei eksistensielle ting. Frå ståstaden min  gjekk det an å skape seg meining gjennom karriere, yrkesvalg, familie og vener. Men kva var den eigentlege meinuinga? Eg tenkte og funderte, og fann ut at det måtte vera Gud og samfunn med han som var meininga.  Hugs at eg  vaks opp  med kristendomsundervisning, statkyrkje og sundagsskule. Eg hadde gått på yngres, og brått stod det for meg at  eg burde gjera eit aktivt val, velge Gud, på ein måte.  Eg hadde som dei fleste andre gått på yngres før eg reiste heimanfrå på skular. Ho som hadde vore leiar for yngres på Leiknes heitte Sylvia Øvstegård, ( seinare Toppe) og var då  lærar på Osterøya, på sørsida av fjorden. Eg trudde ho budde på Tepstad, men ho budde på Hjelvik, nabobygda lenger inn i fjorden.  Men eg skreiv eit brev til henne, adressert Tepstad, og spurde om ho ville vera på kaia førstkomande tysdag, for då ville eg besøke henne. Såg eg ho ik
Bilde
  https://norwaytoday.com/rss1/nathaniel-22-matte-vasse-i-hoftedyp-sno-til-jobb-aldri-opplevd-maken Det snødde kraftig i nord og vest sist veke, som det av og til gjer på denne tida. Bodø var sterkt ramma av snøver, og til og med riksmedia slo til med reportasjar om brøyting, folk som gjekk på ski til arbeid og høge brøytekantar. Bussane stod for det meste, og ein stakkar måtte vasse i snø til langt opp på leggen for å kome på jobb.  Ja, det var tilstandar! Men så flakkar tankane tilbake til 50-talet, til snøver i min barndoms dal. Det hende brøytebilen kom dagen derpå.  Så du vassa i den snøen som var, anten han nådde oppå leggen eller til hofta. For du skulle på skulen, og måtte gå veg eller snarvegen okke som. Han som gjekk som førstemann gjennom Myramarka ein slik snøversdag, var i sanning ein vegbrøtar, og brukte lang tid på å forsere snømassane. Ekstra heldig var du om det var vind attåt, slik at snøen hadde laga fonner. Du måtte over dei, og ikkje rundt. Våt og snøfull nådde du