Splint
Splint er sørvestnorsk for tater eller reisende. Dei kom i båtane sine, låg nokre dagar, og reiste vidare. Men dei la aldri til kai, men held seg i viker og vågar litt utanfor allfarveg.
Det var ikkje ofte det var splint på Leiknes i min barndom. Men når dei kom, låg dei i ei lita vik mellom Leiknes og Flossvik, på Kattevågen. På Hjelmås trur eg dei låg i Sauvågen
" i kyststrøkene var veinettet ofte dårlig utbygd til langt ut på 1900- tallet. I tillegg bodde det folk på nesten hver øy og inne i hver fjordarm., og dette gjorde at omreisende ante muligheter for å skaffe seg et brukbart utkomme ved å ferdes i båt. Langs kysten hadde de lettere adkomst vannveien. Mange steder var båten det eneste fremkomstmiddelet, og båt gav en etterlengtet følelse av frihet. Det var dessuten enklere å stikke til havs hvis det oppstod trøbbel, og ikke minst bød det seg muligheter til å drive matauk gjennom fangst og fiske. Det var i tillegg viktig at båtens lagringsplass gjorde det mulig å frakte med seg mer, og dermed økte potensialet for ekstrainntekter" Tor Godaas.
Dei fungerte som skraphandlarar, blikkenslagarar, og fortalde nyhende til folk på avsondra stader. Ei av kvinnene sa at ho fungerte som " Nille", med sal av småvarene sine. Ho kjøpte synåler, blonder, knappar og smådukar, og selde og vispar, gryteskrubbar, kleshengarar og spann som mennene laga.
Vispar laga av splint.
Det var sjeldan splintane bad nokon av dei fastbuande ombord. Godaas fortel om ein båt til ein som reiste på Sørlandet. "Falken", der båten hadde to oppholdsrom. Ein del av familien sov i det fremste, og det midterste var oppholdsrom med bord, stolar, matskap og vedomn. I styreluka var klede og kasseroller. I lagringsrommet bak låg skrapgodset og veden.
Guttungane på Leiknes syntes det var spennande å kravle seg gjennom krattskogen å spionere på folket i båtane, men oftast vart dei jaga etter ei tid, for splintane ville vera i fred på opplagsplassen sin. Sume av dei hadde hundar dei slepte på inntrengarane.
Ho mor fortalde om kontakt med ei splintekjerring som kom og selde nåler, blondar. knappar og vispar. Ho kjøpte ein del frå henne, mellom anna nokre grøne blanke skinande knappar som eg lika å leike med. Mest inntrykk på mor gjorde det at kvinna fortalde at ho nettopp hadde født eit barn, og at det var med henne i båten. Mor hadde då tre, og den yngste låg i vogga. Ho fortalde at ho måtte senda med splintekona ein god del barnetøy, ho kunne ikkje anna. Det var vel medkjensle og kvinnefelleskap som slo inn.
Ill foto: Anika Marie Olsen framfor Hirta-Jenny-Huset i Vik i Sogn. Anika solgte blikkspann og melkesiler som mannen laget. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Far og venene hans tala om splinteklokker. Splintane likte å byte klokker, og var flinke med urverk. Dei skrytte opp klokkene sine, og fleire fastbuande let seg lokka til ein handel. Men det hende ikkje sjeldan at klokkene stoppa etter ei tid, og då stod dei for godt, og reparatøren var vanskeleg å få tak i.
Vinterbustad. Foto Karmøysund folkemuseum.
Nokre splintar gjekk i land om vinteren, og leigde seg inn hjå fastbuande, eller budde i naust. Andre budde i båten heile vinteren. Dei brukte ved, og fyrte for å halda varmen. Etterkvart som kravet kom om skulegang for ungane, ferdsla slo over på veg, og pengehushaldet auka, busette dei seg i dei dårlegaste husa, og flytte på seg etterkvart som dei fann noko betre. Dei som busette seg slik, fekk oftast fast arbeid, eller overtok eit lite gardsbruk. Men eg høyrde aldri noko negativt om dei, anna enn at det kunne nemnast at dei hadde vore splint.
Stykket Splint Av Geir Tveitt kom i 1977. Omstreifarane var tema, og det høyrer til dei mest spela i nyare norsk dramatikk . Mange ungdomslag sette opp stykket etterkvart. Under jomfruturen til kulturbåten "Innvik" var det Tveit sitt stykke "Splint" som var oppført.
Lysestakar. Håndarbeid av splint. Foto: Karmøysund folkemuseum
Tor Godaas Taterne, livskampen og eventyret. Oslo 2000
Kommentarer
Legg inn en kommentar