Vadlesletta ( sludd)


Vadlesletta er overgangen/mellomting mellom sludd og regn. Litt ekstra 'tungt' sludd
Betyr sludd, slaps, eit føre som ikkje var vel lika av dei vaksne. 

Det var då ein verkeleg vart gjennomvåt. Det var då ein skleid og datt på glatt føre.

 Paraplyar vrengde seg, og far kom seg ikkje på arbeid, for det var glatt. Han måtte leggje på kjettingar, og var ikkje så god å kome nær, ettersom dei skulle passe, skulle skøytast og dras for å passe. Han kunne kanhende ikkje kome opp dei bratte bakkane til huset etter arbeid, og måtte la bilen stå hjå Stella og Bernhard, og kom gåande i det våte veret, etter ein lang arbeidsdag, og var irritert og sur. 

Men vi ungane jubla over vadlesletta, og drog ut kjelken når det vart kvitt på bakken, sjøl om faret etter kjelken viste grøne striper på bakken, og farten var deretter. Men det snoa, og sno betydde fantastisk mykje leik!

Når vadlesletta hadde lagt frå seg ein del sno, kunne ein lage snomann. Vi laga snoball og trilla i veg, og igjen viste faret etter snoballen den grøne marka, og snomannen hadde gras i drakta si. Men det hefta ikkje. Vi rulla ballen ferdig, og rulla ein ny, og så var bolen ferdig. Ein liten til hovud, og så stod finarbeidet att, å gjere snømannen stødig med snoballar til å støtte opp. Vi klappa snøen fast mellom dei to delane av bolen, og mellom bolen og hovudet.  Så laga vi  tydeleg ansikt. Vi brukte pinnar til nase og steinar til augo, og pinnar til armar. For å bruke gulrot var noko ein gjorde i bydn, ein brukte ikkje mat til å leike seg med, det var tydeleg innprenta like etter krigen. Heller ikkje hadde snomannen hatt. Klede var for menneske, og hattar var for mennene om sundagen, ikkje for ein snomann med ei usikker framtid. Sydvesten trong me sjøl, neste gong det vart regn.

 For når mannen stod der, og det hadde vorte kveld, så var det alltid eit usikkerheitsmoment: kva ville morgondagen bringe?  Vestlandet kunne ha ustabilt ver, og vadlesletta kunne verta sno eller regn om natta. Nokre gonger vakna me opp til  ein flekk der snomannen hadde vore, eller at han hadde vorte til berre bol, med hender, nase og augo liggjande i sørpa.

Men det hende at den krame snoen vart verande, og me held fram med å rulle nye snoballar, så det vart ein heil liten familie ute på gardsplassen. Vi laga snoholer, og kraup inni, og låg der i den våte snøen og kosa oss . Kan hende fekk me eit lys ut, og det blafra i halvmørke. Vi hadde jo høyrt om Grønland, der folket levde i igloo, og hadde isbjørnar som næraste nabo. I tankane og leiken var vi der, og hadde vi ein Passopp eller Pus som kunne vera med, så vart leiken enno meir levande, og vi gjekk på jakt etter bjørnane, og skaut på dei med spjot og pil og boge. Kva vi skulle gjera med ein skoten bjørn, var ikkje heilt klart, men vi steikte vel kjøtet over lyset i hytta.  

Vi laga snølykter av snøballar, og fekk lysestubbar til å setja inni lykta.  Det skein så vakkert, og me måtte ut for å sjå, og nytte synet frå vindauga inne. 
Så laga vi snøborger, og kriga mot andre som hadde borger lenger borte, eller mot folk som gjekk etter vegen. Men det siste var ikkje god tone og bra, så det var helst utånjane ( dei som mangla folkeskikk) som gjorde det. Vaksne folk skulle ein ikkje utfordre på den måten, det var ein del av oppdraginga, det. 

Vadlesletta var sno, og sno var leik. Vi kom inn våte, glade med raude roser i kinna.  Mor kunne vera oppgitt over våte sko, klede og sno på vottar, skjerf og luve,  men gleda vi hadde over leiken var avvæpnande. Vi tørka opp det våte ganggolvet, åt ekstra brødskiver til kvelds, og sovna tidleg og tungt. Over omnen hang vottart, huve og kleda til tørk, og skorne stod fulle av avispapir, og tørka til ein ny dag, vonleg med  snø, sludd, vadlesslette eller lapseføre.


                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            .

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

På gamle stigar- i Husdalen.

Fløksand husmorskule

Hermetisering av middag og frukt, og søndagsdessertar