Oppvask med nogo attåt
Å ta oppvasken var
eit omgrep i min barndom, 15-20 år før
oppvaskmaskina si tid. Det var eit prov på at du var blitt stor og kunne gjera
nytte for deg, og ei avlasting for mor i hennar mange gjeremål
. Ein vaska opp
etter alle måltid, sjølv sagt, men det hende at kveldskoppane stod til dagen etter.
Du starta med å stå
på ein stol og tørke knivar, skeier og gaflar, og avanserte så til aluminiumskoppar
og seinare krustøy og middagskjørel. Du
fekk formaning om å tørke av på alle kantar, og om å vere forsiktig. Kjørel var dyrt, og ein måtte handfare dei
varleg! Når du så var den oppgåva verdig, og hadde lært å setje på plass dei
ulike typane krustøy, så kom turen til det mest
ærefulle: Vaske opp!
Varmt vatn
og Sunlightsåpe , med passe varmt vatn som i dei første åra var varma på
komfyren og spedd med kaldt til høveleg lunka. Klut, som i dei første åra var filler etter
utgåtte klede, og så var det å vaske koppar og kar inni og utanpå. Me brukte
ikkje å skylje, men tørka av såpa med håndkledet. Det var oppvask etter kvart
måltid , dag ut og dag inn: frukost, middag og nons, og av og til etter
kveldsmaten. Glansen gjekk snart av det å vere stor og hjelpe til, sjølv om me
ikkje måtte ta alle oppvaskar, og så vart det heile ei plikt, eit arbeid som du
gjerne bytte bort mot andre, som barnepass eller handling, butikkærende.
Heldigvis var det også skule annankvar dag, og då var det lite plikter den
dagen.
Me var ofte to. Den
eldste vaska, og den yngste tørka. Det var rangordninga. Det tok si tid, for
det var verdsproblem som skulle løysast, og små avstikkarar til både eit og
hint, men vart det for mykje og langvarig, vart vi minna om oppgåva av
mor. Kjelar var litt kinkige, med sauserestar
og skover, men ein skrapa og gneid, og fekk dei som regel reine. Det hende leiken tok over, og ein kopp eller
tallerk vart knust. Då vart det stilt på kjøkkenet, og etter ein diskusjon om
skuld og delaktigheit, så måtte brøden vedkjennast. Det vart litt kjeft, men ikkje slik at det
sit att som vonde minne.
Ei oppvaskstund kunne
elles brukast til så mykje. Sangboken
var av og til med, og til tonane av « Han er trofast i dag som i går» , gjekk
vasken lett og friskt. «Mellom bakkar og berg», eller «Småsporven gjekk i tunet»
var og klassikarar, eller julesongar når sesongen var for det. Trur songgleda var størst for ho som song,
men no var jo ingen i familien særleg musikalske…
Andre tider var det tid å utforske
kjøkkenskapa, og finne svisker, kokesjokolade
eller rosiner. Ein trekte ut skuffene, og stod på dei eller
kjøkkenbenken, og fann fram til godsakene i øvste skapet, der dei skulle liggja
trygt for inntrengjarar. Ein trong jo
litt ekstra føde når ein heldt på. Mor
oppdaga det nok, og konfronterte oss, men ikkje slik at vi slutta å klyve .
Lesehest som eg var,
utvikla eg ein teknikk til å ha boka i kjøkkenskapet medan eg vaska opp. Ho lente seg mot koppane, og så bladde eg
vidare med våte fingrar. Det var ikkje lite bøker eg fekk i meg på den måten!
Men oppvasken tok tid- . Det greiaste lesestundene med oppvask var når mor søv
middag, for då kunne ein arbeide som ein ville og ta den tida ein trong.
Oppvaskmaskina kom i
vårt hus ca. 15-20 år etter. Mor kjøpte den for den første lønninga si. Hennar
betre halvdel var ikkje begeistra. Det fans jo anna å bruka pengane til! Men då den første maskina tok kvelden 12-15
år seinare, var det han som kjøpte ny! Tidene forandrar seg…
Kommentarer
Legg inn en kommentar